Lyngdal Stadion i vinterprakt

En desembersøndag. Det er advent og snøen har drysset ned og laget et hvitt teppe over Lyngdal. Skydekket er i ferd med å sprekke opp. Solen glir såvidt over fjellåsen. Lyngdal Stadion viser seg fram ren og fredelig. Ingen fotballspillere er å se. Ingen dommerfløyte høres. Ingen heiarop fra entusiastiske tilhengere. Kiosken er stengt. Kaféen er mørklagt.

Noen få barneskrik høres i det fjerne. Snøen innbyr til nye aktiviteter. Snøballkrig, akebrett, ski. Lage engler i snøen? Eller en snølykt?

En traktor kjører fram. Med snøplog. Slåmaskinen er byttet ut. Det er førjulsstemning på Lyngdal Stadion.

Jeg spaserer langs løpebanen på stadion. Tar bilder. Lytter etter lydene. Finner motiver som forteller om at nå er tid for hvile. Lade opp batteriene før en ny hard treningsperiode settes igang. Barn og voksne trenger det. Ta en pause fra all aktivitet.

Slik tenker jeg idet traktoren lurer seg ut fra garasjen. Klipperen er byttet ut med plogen. Kunstgressbanene kan nok brøytes. Jeg forstår at det må være liv i fotballene likevel.

Vaktmesteren parkerer, låser og hopper inn i en ventende bil. Ingen brøyting enda. Er det ikke kirketid? Tar de hensyn til det fortsatt her i Lyngdal?

Banen er stengt! Et stort skilt møter meg. Skiltet er festet i utkanten av gressbanen. Når ble det satt opp? Må være glemt før vinteren satte sitt preg på området. Ingen kan spille fotball i dag. Nei, det må være fra i høst, tenker jeg. Det har stått der i flere uker, kanskje måneder og advart mot å ta ballen med seg ut på den bløte gressmatta. Den vil bli ødelagt. Gressbaneåpningen til våren må ikke utsettes unødvendig. Eller er det ikke slik?

Snøen har merket den store hallen. Den klamrer seg fast som et tynt bomullsdekke på den store østveggen. Godt at det er mulig å spille inne. Slippe brøyting, kulde, harde fotballer. Den er flott, hallen.

Hører jeg sparking innefra? Tar i døra for å sjekke. Nei, den er låst. Døra bærer preg av hard behandling.

Hvorfor er døra lås? står det skrevet. Ja, kanskje det er derfor døra ser slik ut. Noen ville inn uten nøkkel. Inn kom ikke jeg. Ikke denne gangen. Hvem som spilte, skrålte og svettet der inne, får jeg aldri vite.

Stadion er jammen flott. Hvor mange ganger har jeg vært her? Trent lag, heiet på egne barn, sett kamper? Ikke noen tallmateriale finnes på dette, men mange opplevelser har det vært.

Lyngdal Cup er nok høydepunktet. Ingenting slår det, tenker jeg i det jeg vender ansiktet mot hjemveien. Herlig med stillhet på et slikt sted. Ingenting er bedre enn det.

Tekst og foto: Geir Johan Ellingsen