På vei mot den store drømmen?

Han gikk fra en ganske anonym tilværelse i 5. divisjonslaget Tonstad til å bli seriemester for Molde. En bragd han gjorde i underkant av ett år.

Han avsluttet sesongen høsten 2010 i Tonstad og ble anbefalt å melde overgang til Egersund som spilte i 3. divisjon. Han gjorde sine saker så bra at både Viking, Strømsgodset og Molde ble interessert.

Han ble tilbudt kontrakt av Strømsgodset og Molde, og Viking stod også klar og ventet med et tilbud. Han valgte Molde.

Tekst: Geir Johan Ellingsen

19 år gamle Zlatko Tripic, fra Lyngdal, er med disse stegene en av få spillere i Norge som i løpet av så kort tid har tatt et så langt steg i fotballkarrieren. De hemmelige drømmene fra gutterommet har begynt å gå i oppfyllelse.

Zlatko Tripic har bosniske røtter. Hans foreldre måtte flykte til Norge på grunn av den grusomme krigen som raste på Balkan i første halvdel av 1990-tallet. Zlatko var så liten da han kom til Norge at han ikke husker noe av dette. Familien etablerte seg i Lyngdal og Zlatko vokste opp sammen med sine 2 søsken i et av Lyngdals største boligfelt.

Han begynte som 4-5 åring å leke med ball. Men det var først i 2. klasse han begynte å spille organisert fotball. Zlatko spilte sammen med naboguttene på Oftebro United. Laget spilte mot andre nabolag i løkkeserien som Lyngdal IL organiserer for barn i alderen 8 – 10 år.

- Vi trente en gang i uken, forteller Zlatko. - Det var fedrene til barna på laget som tok ansvar og trente oss. Et år hadde vi ingen fast trener. Da gikk ansvaret for treningene på omgang. Min far hadde ansvaret for tre treninger den sesongen, erindrer han med et åpent, lunt smil.

Artikkelen fortsetter under bildet.



Han fremstår som en høy, atletisk, veltrent og glad ung mann. Med sine brune øyne og det mørke kortklippete håret sjarmerer han nok flere enn meg. Han er levende, engasjert og ordene kommer strømmende uavbrutt, full av energi. Akkurat slik han fremstod som barn. Noen ganger ble det nok litt for mye – ikke minst for lærerne. Han fikk aldri nok av oppgaver – praktiske som teoretiske. Et umettelig behov for å gå videre.

Alle gutter skulle bli profesjonell fotballspiller
Guttene på skolen skulle bli profesjonelle fotballspillere alle sammen - og spille på Manchester United eller Liverpool. For Zlatko var dette ikke bare en drøm, men noe han ønsket inderlig. Han fulgte nøye med i det som skjedde på øyriket i vest. Manchester United var favorittlaget – og spilleren over alle spillere var Ole Gunnar Solskjær. Han ville bli som han.

– Jeg sa tidlig at jeg ville spille for Manchester United. Jeg skulle bli proff og tjene millioner, sier Zlatko smilende mens han tenker tilbake på hvordan drømmen og livet var som barn. – Jeg hadde videoer av Manchester og Solskjær. Videoene så jeg på og studerte spillerne gang på gang.

Den gang tenkte han nok ikke på at det var favorittspilleren hans som i egenskap av manager for Molde FK skulle ønske han velkommen til Aker Stadion og Molde. Zlatko innrømmer at han ser veldig opp til Ole Gunnar Solskjær.  - Jeg er heldig som har en slik trener, sier han.

- Hvor mye tid brukte du på fotball som barn?

- Jeg brukte veldig mye tid. Husker veldig godt at jeg spilte fotball i hvert friminutt vi hadde på barneskolen. På ungdomsskolen ble det noe mindre. Jeg spilte med klassekameratene mine eller så trikset jeg alene med tanke å slå andres trikserekord. På skolen lekte vi «Proff og loff». Vi spilte mot et mål. En var keeper og alle utespillerne spilte mot hverandre. Den som scoret mål gikk videre. De som skjøt utenfor gikk ut av spillet og måtte vente til neste runde. De ble kalt «Loff». De to siste i leken hadde straffekonkurranse. Vinneren fikk tittelen «Proff».

Liten av vekst
- Jeg var liten helt til 10. klasse, fortsetter Zlatko. - De fleste guttene vokste fra meg på barneskolen og ungdomsskolen. Jeg var liten og lett og fikk mye juling på banen. På skolen ble det mye gråt. Jeg var god å drible, og ganske ego. For å ta meg måtte de bruke harde taklinger. Det var eneste de kunne ta meg på. Noen ganger gikk det altfor hardt for seg.

Jeg kom aldri på kretslaget som guttespiller. Jeg var med på sonelag og ble tatt ut på to kretslagssamlinger, men fikk aldri mulighet til å spille. Jeg var for liten i forhold til de andre og ble vurdert som ikke god nok. Jeg var ikke best på den tiden. Det betyr ikke noe. Jeg ga aldri opp drømmen min og ble egentlig bare motivert til å trene enda mer.

Zlatko trente mye utenom skoletid. Han lekte med ball i hagen hjemme eller i ballbingen som ikke var langt unna der han bodde. - Jeg spilte eller lekte med fotball mange timer daglig, forteller Zlatko Tripic ivrig.

Ballbingen i Oftebro
Ballbingen i Oftebro ble et møtested for ivrige fotballgutter i nærmiljøet. Zlatko brukte timer - ofte alene i bingen. – Jeg sprang fram og tilbake, spilte vegg og skjøt mål. I en ballbinge er det vegger rundt. Her forsvinner ikke ballen, forklarer han mens han tenker på alle timene han brukte for å bli en bedre fotballspiller. Svært ofte var han også sammen med Robert Våge Skårdal som også vokste opp i samme nabolag. Han var 3 år yngre og var like ivrig som Zlatko. Robert skrev for øvrig nylig kontrakt med Start etter å vært i dette lagets søkelys gjennom flere år.

- Du var teknisk god allerede som barn – og ble nok oppfattet som egoist mange ganger. Hindret trenere deg i å utfolde deg under kamp/trening?

- Jeg har alltid likt å drible. Det har jeg gjort i alle år jeg har spilt fotball. Det var det jeg var flink til. Jeg var liten og dribling var styrken min. Jeg fikk lov å gjøre det i kamp og på trening. Det hjalp laget mitt på en positiv måte. Etter hvert som jeg ble eldre, har jeg blitt flinkere på å balansere mellom å drible og sentre, forteller han med et lurt smil. – Det er dette som har blitt noe av min styrke nå.

Se intervju med Zlatko Tripic i Molde:
Intervju med Zlatko Tripic

- Når oppdaget du selv at du hadde talent for fotball?

- Det var nok i barneskolen. Jeg fikk en del oppmerksomhet. Folk kom og sa at jeg var flink til å spille fotball. Tilbakemeldingene gjorde at jeg begynte å bruke mye tid på fotballen. Jeg hadde også mange store forbilder som jeg ville bli lik når jeg ble stor.

Jeg var motivert. Jeg brukte alltid mye mer tid på fotball enn kameratene mine i nabolaget og på laget mitt. Og kanskje hadde jeg et større talent enn de fleste? sier Zlatko litt undrende.

Friidrett
Mange av kameratene til Zlatko gikk også på friidretten i Lyngdal IL. Full av energi som han hadde, var to ukentlige treninger med fotballaget ikke nok. Friidretten trente to ganger i uken. Nå hadde han mulighet til å få med seg fire ukentlige treninger. Dette passet energibunten ekstra godt. Her kunne Zlatko trene hurtighet, utholdenhet og styrke.

– Vi sprang, hoppet lengde, kastet kule og hoppet høyde. Dette passet meg fint. Jeg ble raskere, fikk bedre utholdenhet, bedre spenst og jeg ble sterkere. Det meste var selvsagt fortsatt på lekstadiet, men jeg tjente mye på dette som fotballspiller.

Etter to år i friidretten måtte han etter hvert prioritere. Det var fotballspiller han ville bli. Det var der forutsetningene var størst. Zlatko var blitt tenåring og utfordringene i fotballen ble større. Det ble flere treninger og han fikk prøve seg i kamper med gutter som var eldre enn han.

Godt fotballmiljø i Lyngdal
I Lyngdal IL var han innom alle aldersbestemte klasser. Han ble kaptein på G-16 laget og fikk også med seg kamper for juniorlaget. Han fikk aldri noen kamper for A-laget. 15 år gammel flyttet han til Sirdal og begynte på Sirdal Videregående skole på Tonstad. Avstanden til Lyngdal var for lang og han meldte overgang til 5. divisjonsklubben Tonstad.

Zlatko berømmer fotballmiljøet i Lyngdal. - Fotballmiljøet i Lyngdal er veldig stort. Det er ekstremt mange som driver med fotball. Jeg gikk mye til Lyngdal Stadion for å trene for meg selv. Der var det alltid noen som hadde med seg en ball og var på stadion i samme ærend som jeg. Vi var sjelden alene. Det var motiverende.

Han berømmer også det gode anlegget Lyngdal IL har. – Anlegget gjør det lettere for barn og ungdom å drive med fotball, mener han.

Selv om han har flyttet ut av småbyen Lyngdal, reiser han hjem så fort muligheten byr seg. – Det er jo her vennene mine er og familien min bor, sier han.

Zlatko har hørt startskuddet og er i gang med løpet som profesjonell fotballspiller. Hvor langt dette blir, eller hvor løpet ender, vet han ikke i dag. Han gleder seg enormt til sesongen 2012 der målet er å etablere seg som Tippeligaspiller og få mulighet til å spille Champions League – den store drømmen for alle fotballspillere i Europa.

Lyngdal Cup
Det var egentlig Lyngdal Cup jeg ville snakke med han om. - Fikk du noen gang spille i Lyngdal Cup?

- Jeg fikk med meg bare en turnering i Lyngdal Cup. Jeg var 11 år. Familien min er fra Bosnia og vi reiste alltid på ferie til hjemlandet vårt hver sommer. Det kolliderte med Lyngdal Cup. Trenerne prøvde å overtale meg hvert år for at jeg skulle være med. Slik ble det ikke.

Det var litt surt. Lagkameratene mine snakket om Lyngdal Cup, om opplevelsene, stemningen og kampene. Dette fikk jeg ikke med meg. De hadde mange flotte opplevelser. Mye folk og stor stemning. Laget vårt var godt og vi vant mye. Vi fikk mye skryt og jeg husker at dette betydde mye for oss, den ene gangen jeg fikk være med, erindrer han.

- Jeg følger fortsatt med og har tatt turen innom cupen de to siste årene. Jeg har også vært med som dommer. Lyngdal Cup er en stor opplevelse for alle spillerne. Jeg ser hvor mye det betyr for dem å vinne kamper og å score mål. Det å delta på en så stor cup og få vise seg fram foran så mange mennesker er en skikkelig stor opplevelse. Dette gjør Lyngdal Cup så unik. Her er det alltid mye folk og stor stemning, avslutter Zlatko Tripic før han haster av sted for å treffe venner og gamle kjente i Lyngdal.

Se filmklipp med Zlatko Tripic:

Super scoring for Egersund